Stadlandet · SeljeIndre Furerøtter og minner

Forteljingar

Historier

Forteljargleda og innlevinga har alltid vore stor på Fure. Men så har dei alltid hatt hendingar å fortelje om og. Alt frå redningsdåder på havet og jakthistoriar – til rampestrekar dei før i tida fann på mellom husnovene.

Bjørn og gråbein på Fure

Bjørnehistoriar frå Fure – avisinnlegg, onsdag 12. april 1933

Bjørne historiar frå Fure

Onsdag 12.april 1933

Når vart siste bjørnen jaga bort fra Stadt? Fra stykket les vi:

Sjølv har eg ofte høyrt gamle folk fortelja om å siste bjørnen vart jaga bort fra fjellet mellom Fure og Hoddevik, men har aldri høyt kva ti dette hende. På indre Fure lever det endå ein mann, Peder A. Olsen. Han er no over 80 år, men hugsar sværande godt. Han er vel ein av dei som best kan fortelja om dette.

Fra det eg hugsar att om desse forteljingar vil eg har gjenta to. Og etter mi meining må det ha hendt omkring 1850.

På Indre Fure hadde bjørnen ei natt brote seg inn i gjeitefjøset til Hans Fure som døydde i 1885, og er oldefar til noverande slekt på Fure. Her hadde han drepe to geiter og vombi til desse hadde han teke med seg og lagtdei på to tuver som mjølkarane brukte å setja seg på for å kvila. Kvelden før skulle der ha sote to figte koner som gjekk med barn, og ein trudde dette var grunnen til at bjørnen hadde lagt vombi der. Fjøset står enno og liggom lag 300 meter opp fra huset på Fure i skillet mellom utmark og innmark.

Sidan den dag måtte dei vaka om natta over kyrne i fjellfjøset. På Fure hadde dei ein gammal mann til gjeter som heitte Rasmus Nollen (Nolja-Rasmus). Ein søndag var Hans på besøk i Hoddevik og det leid langt på kveld då han kom syd att til fjellfjøset. Han tenkte då å prøva Rasmusen om han var vaken og om det var mot i han når det røynde. Gjekk så bort til døra og tak til å skrapa litt. Jau, gjeteren høyrde dette og ropa: «Vil du gå ditt styggebeist». Men husbonden gav seg då tilkjenne.

Straks etter gjorde dei manngard og jaga bjørnen bort. Om dette gjekk for seg berre mellom Fure og Hoddevik eller det strekte seg over heile Stadt veit eg ikkje sikkert, men vil anta at ein gjorde manngard over det heile. Mellom Fure og Hoddevik tok dei til å jaga fra Hoddevikneset og austover. Det var folk fra Fure og Drage. I den tid hadde ein ikkje børser i var manns hus; berre få av desse jegarane hadde kulerifler, og andre børser gjekk ikkje an å skyta bjørn. Komen inn på Furestøylen og endå ikkje hadde sett noko til bamsen, so trudde dei at han ikkje fanst der på fjellet. Hans Fure gjekk då heimatt, men det skulde han ikkje ha gjort, for dei andre var ikkje vande jegarar, heller ikkje hadde dei brukbare børser. Stordelen av folket drog likevel vidare for å vera heilt sikker på at han ikkje var der på fjellet. Då dei kom inn på heia som ligg mellom Fure og Drage, var ein var honom ned under ein hamar eit stykke nedanfor fjellbrui mot syd. – Bjørnen hadde skyna at ein var etter honom og tok til å springa mot Geitenesviki. Då ingen hadde brukbar børse, våga dei ikke eå skyta, men ein hadde fått løyst ein svær stein og spurde so dei andre om han skulle la den gå. Dette hefta han så mykje at steinen gjekk ned nokre få tommer attanfor bjørnen. Dei meinte alle at hadde han velt steinen utan å spørje hadde den teke med seg bjørnen ut for stupet. Den hamar der dei fann bjørnen heiter endå Bjørnehamaren.

Ned i Geitenesvika var der to mann fra Drage. Då dei såg bjørnen koma imot seg trudde dei at han ville ta dei og la til sprangs for same bjørnen skulle ha teke på ein mann ut i Ervikkupen og bite hol i buksa hans. Ikkje rettere enn eg hugsar so skulle det dere Even Drage. Dragarane ropa alt dei klara og bjørnen tok då kurs inn og opp Geitenesberg og forsvant oppe i brui. Same dag skulle noken ha sett den dra over Dragseidet, og gjekk gjorde han som nokon skulle Vera i hælane på honom. På Fure miste dei også eit føl på den tid, kanskje noko tidligare. Det var far til ovennevnte Hans som då sat med garden, som då bestod av heile Indre Fure. Han heitte Kristoffer og tok livet av mang ein gråbein og gaupe. Merra hans kom heim ein dag utan føl, han tenkte då det var vel gråbeinen som var komen att. Ladde difor flintebørsa og gjekk til fjells. Komen so langt ut at han fekk utsyn over Stavsdalen, vart han var ein gråbein som stod og åt på føler bort på ei vid myr. Det var vanskeleg å koma han so nær at han kunne ha vom om å treffa. Han la seg difor på flat og kraup langs marka. Lenger ute stod ein stein og bort til denne kom han seg utan at gråbeinen vart honom var. Lenger kunne han ikkje koma seg, men endå syntes han at det var for langt skotthold. Likevel freista han og tok sikte på det høgste av gråbeinen, for han rekna med at kula ville senka på so lang avstand. Men kula senka ikkje og gråbeinen datt ned bak treft i krossryggen. Det var ikkje snart gjort å landa munnladningsgeværet. For at ikkje gråbeinen skulle ha sjans å koma seg bort, så sprang han til og drog til honom med geværkolben. Men korleis han enn snudde og dreidde børsa så tok gråbeinen av slaget med kjeften. Han ladda difor på nytt og ga honom ein skot gjennom hovudet, og då spente det ikkje meir i gråbeinen.

Les artikkelen her

Kvernkallen fortel soga si

Av Norbjørg Fure

Kverndøra på kvernhuset© Tove Iren Fure
Kverndøra på kvernhuset

Kvernkallen fortel soga si (Av Norbjørg Fure)

Eg var ein rakstokk som kom rekande frå havet inn Sildegapet ein stormdag i 1917.

Store brotsjøar dreiv meg mot land. Til slutt hivde ein svær brotsjø meg på land i Fure fjøra i Per grufsene.

Der kom 2 smågutar, Ola og Hans, sønene til Per Olason Fure og fann meg.

Dei såg at eg var for stor og tung til at dei kunne greie å drage meg på land. Men dei sprong med ein gong til far og mor (Per og Agela) og fekk dei til å hjelpe seg med å drage meg fram.

Ja, so var eg komen på land og mange såg på meg og tykte eg var ein svær stokk.

Gardbrukarane på Fure, Per Olason og Hans Kristofferson studerte meg nøye. Og fann ut at dei delte meg i 3 so kunne dei lage seg kvernkallar av meg.

Eg kom til Hans Kristofferson Fure på bruk nr 2. Han var ein hendig og flink mann. I Hanselada dreia han meg og arbeidde meg om til ein kvernkall. So vart eg sett opp under kvernhuset til Hans Kristofferson. Og der drog eg kvernsteinen i kvernhuset til Hans i mange – mange år, heilt fram til Kristoffer Hansson overtok maling etter far sin. Dei gamle kvernsteinane knuste det heime avla kornet til fint hevremjøl år etter år.

Men so kom krigen i 1945. Då vart det andre tider for folk og land. Den gamle kverna kom tyskarane og plomberte. Og kvernkallen stod still i 5 lange år, heilt til freden kom våren 1945. Og då hausten kom og det vart mykje vatn i elva, kom Kristoffer med sekken på rygg og ville male sitt heimeavla hevrekorn. Han tok opp stemma i sloket, sette vatnet på og kvernkallen svinga seg rundt, kvernsteinane kom i fart og knuste hevrekornet til mjøl for kvar einaste sving.

Slik fekk eg drage den gamle kverna heilt fram til 1960 åra når Kristoffer ville male. Men so kom den moderne tida, gardbrukarane på Fure slutta å dyrke korn, og so vart det ikkje bruk for meg lenger. Eg stod der tung og vassdrokken til inga nytte.

Men i vinteren 1988 hende det heilt utrulege. Det vart stor storm. Havet stod i vilt kok, og brotsjøane slo mot land og gjekk langt oppover bøane, heilt fram under kvernhuset, og der drog dei meg laus og eg vart dregen med i den ville dansen langt burt på sjøen.

So var eg atter ein rakstokk på sjøen.

Men so kom ein brotsjø og tok meg, og kasta meg på land i Perfjøra. Der kom Arthur og berga meg opp før båra fekk drage meg med att.

So låg eg attmed naustveggen til Hansane heilt til sumaren 1989. Ein dag stod Svein Kristofferson og såg på meg og so visste eg ikkje av før Svein tok meg på ryggen og bar meg tilbake til kvernhuset mitt.

Jammen var du tung du gamle kvernkall, men her skal du få stå i kvernhuset attmed dei gamle kvernsteinane, sa Svein.

Her står eg no til eit minne om den gamle tida.

Bryting av torv på Indre Fure

Av Svein Fure – då straumen kom til gards i 1961

Jan, Svein og Mira på taket© Tove Iren Fure
Jan, Svein og Mira på taket

Bryting av torv på Indre Fure.

I det Herrens år 1961 skjedde ei av dei største hendingane i Indre Fure si historie; Det kom elektrisk straum til gards.

Dette medførte store omveltingar for mange tradisjonsbundne oppgåver og arbeidsformer i Furebygda. Etter ein massiv dugnadsinnsats av innbyggarane på Indre Fure, store som små, kom endeleg dagen då Furarane seint ein Julidag kunne trykkja på ein liten brytar på veggen; og det vart lys i stova. Parafinlampane kunne hengjast på mørkeloftet. Borte i kroken på kjøkenet var det og skjedd store forandringar. Der den gamle kolsvarte og nedsota komfyren tidlegare hadde sin plass, var det no kome inn noko nymotens greier som vart kalla elektrisk komfyr. Også kjøleskap, fryseboks, vaskemaskin og varmvatntank var innkjøpt i god tid og stod berre og venta på den dagen då ”straumen” kunne koplast til.

Fram til denne tid, og i nokre få år etter, vart det kvart år teke ut store mengder torv oppe på Furefjellet. På Fure og elles i bygdene ut over Stadt vaks det lite med trevirke som kunne nyttast til brensel. Alle stader gjekk det sauer, geiter og kyr og beita, så det var lite med trevirke som fekk veksa opp.

På Fure var dei betre stilla med brenneved enn det dei var i ein del av dei andre bygdene på Stadt, då det ofte kom mykje rekved med sjøen og opp i Furefjæra. Denne rekveden vart for det meste nytta til brensel. Brenntorvet var likevel den naturresursen som var heilt avgjerande både til varme og koking. Kol og koks vart lite nytta.

Kvart år i mai månad for alle, både små og store, til fjells for å bryta torv.

Kvar husstand hadde sine torvgrøfter oppe på Furefjellet. I torvgrøfta vart torvet brote ut i store firkanta stykke som vart kalla ”Stompar”. Stompane vart transportert i trillebåre til ein stad der marka var turr og godt med vindtrekk. Her vart stompane skore opp i skiver med store knivar som var spesiallaga til dette formålet. Torvskivene vart så lagt ut over marka til tørk.

Etter 2 – 3 veker var torvet tørt og vart då bore i store ”kiper” inn i torvhuset som stod i nærleiken. Her vart torvet lødd opp og lagra mellombels. Ut over sumaren og hausten vart så torvet lagt i store striesekkar som vart sende ned til gards på løypestreng. Rundt kvar sekk var det knytt eit tau som torvkroken (krok laga av trevirke) vart festa til.

Frå torvhuset i Skaret og ned til varden på ”Lusehaugen” gjekk det løypestreng som med jamne mellomrom var hengt opp i traversar. I kvar travers var det ein spesiell jernkrok som løypestrengen låg i. Desse traversane var nødvendige fordi terrenget frå Skaret og ned til Lusehaugen hadde for lite fall slik at strengen elles ville ha teke ned i marka på fleire stader.

På denne løypestrengen vart det nytta torvkrokar av jern. Desse jernkrokane hadde form som ein litt langstrakt ”C ” Jernkrokane var laga slik at dei passerte over opphenganordninga for løypestrengen i traversen. Det vart og brukt ei litt anna type jernkrokar som vart kalla ”Trinsler” eller og kalla ”Tresel”. Desse likna på dei vanlege jernkrokane, men i den delen av kroken som skulle gå på løypestrengen var det sett inn ei trinse eller hjul som gjekk på løypestrengen. Fordelen med å bruke desse var at dei gjekk mykje fortare enn dei andre jernkrokane. Dei vart helst nytta når det var lette sekkar eller bører med lyng som skulle sendast frå Skaret og ned til Lusehaugen.

Frå Varden og ned til gards var det og ein løypestreng. Her var det veldig bratt ned så det måtte spesielle krokar til for at det ikkje skulle gå så fort at sekkane vart slegne i stykke når dei kom ned. Jernkrokane vart då bytta ut med krokar som var laga av bjørketre. Desse trekrokane gjekk ikkje så fort på løypestrengen som jernkrokane gjorde. Oftast var det den yngre generasjonen som fekk jobben med å sende torvet ned frå Varden. Det kunne av og til hende når det vart for kjeisamt at det då vart nytta jernkrokar og også treslar. Då gjekk det styggfort, og det vart mykje høglydt tilsnakk frå dei ”gamle”. Men pytt og, moro var det.

Svein Fure 10.12.2003

To “reperatørar” på fjellet i 2002 – Jan og Svein – Mira på taket..

Den fyrste grammofonen

Av Peder J. Olsen Fure

Grammofonen© Tove Iren Fure
Grammofonen
Sildeflåten© Tove Iren Fure
Sildeflåten

Den fyrste grammofonen

Av Peder J. Olsen Fure

Gamle minne dukkar atter fram. Det er mangt å minnast frå barneåra, og eitt av minna er om Johann Dals grammofon. Eg var berre 5 år den gongen. Det var ein slik med stor kasse med sveiv på, og ein stor svær lur på. Berre luren var litt for oss gutane å undre på. Og enn om at nokon var inne i kassa og både song og trampa takta.

Det var i vintrafiskjet i 1909. Leigdemennene var komne, så det var liv og røre i garden. Eit båtlag frå Selje var komne. Dei budde nede i Perhuset og stelte seg sjølve. Mellom dei var Johann Djupedal som var høvedmann og åtte båten. Han hadde vore ved Bergenskanten på telefonarbeid. Der hadde han teke lodd og vunne grammofonen. Sikkert den fyrste i Selje kommune. Og til tidsfordriv i ledige stunder hadde han teke den med til Fure.

Ingen hadde vel sett eller høyrt eit slikt vedunder den tida. Så fyrste kvelden hans spelte på den, var Perstova full av store og små, unge og eldre. Vi gutungane var just ikkje dei siste som møtte opp. Eg vil tenkje meg vi sprang så knapt vi fekk skorne med oss.

Mor var den einaste som sat att oppe i stova med yngste syster mi som låg i vogga.

Mellom andre var her ein snikkar frå ”Honndalen” som var på fiskje på Drage. Han hadde vore i Amerika, han hadde heller ikkje høyrt eit slikt mirakel. Så liten og ung som eg var då, så hugsar eg ei strofe på ei av platene: ”Jeg har vært i Liverpool, og jeg har vært i Hull”.

Far og han som åtte grammofonen, tykte det var for gale at mor ikkje fekk vere med på ”opplevelsen”. Dei to hjelptest åt og bar vedunderet opp i stova vår så mor og fekk høyre. Då han hadde spela seg ferdig, tok han den tome stifteøskja og gav henne til ho som låg i vogga. Den var også noko å eige i dei dager. På loket var det bilete av ein hund som sat framfor luren og lydde. Øskja vart teken vel vare på. Og då jenta vaks til og fekk ei fin rosemåla kiste av far, vart øyskja gøymd i den i lag med andre små eignaluter. For i dei dager var det ikkje berre ”bruk og kast”.

Gaupa

Ei julehistorie, truleg frå før 1840 – fortalt av Peder A. Olsen Fure (Gamle-Per), nedskriva av Peder J. O. Fure

Gaupespor i snøen© Tove Iren Fure
Gaupespor i snøen

Christoffer Hansen Fure (1788 – 1861) hadde ute sjølskot etter gaupa inn-og-opp på øvste Skylet, og julafta etter at det var mørkt gjekk skota av. Jørn (”Gamle-Jørn”, som han vart kalla) tente med Christoffer då. Han ville gå same kvelden og sjå etter gaupa, men fekk ikkje lov å gå.

Juledagsmorgonen stod dei tidleg opp i den tida. Det var å stå opp i fire-fem-tida, og det fyste var at dei fekk seg ein dram av husbonden. Så vart morgonbøna lesen, og deretter kom kona i huset med ein lefsebete og annan mat til kvar. Når dei var ferdige med det, fekk tenarane gjere som dei ville, anten dei ville gå og legge seg igjen eller dei ville ta ei bok å lese i, for det var ikkje aviser i den tida.

Tenarane budde i børsstova. Jørn gjekk ut, og dei visste ikkje anna enn at han hadde gått å leggje seg igjen før han kom med gaupa inn i stova juledagsmorgonen. Det var ei snørid, og han hadde lagt framføtene på gaupa fram over herda. Då det vart lyst synte spora etter bakføtene i snøen. Han hadde gått ned Klona og ned over Storåkren.

(Tilsendt av Else Fure)

Havet tok

Fortalt av Peder Fure, 18. juli 2002

Peder Fure© Tove Iren Fure
Peder Fure

Historia om dei som kom vekk på sjøen før Hestnesane kom (før 165?)

Denne historia vart fortald av Peder Fure den 18.juli 2002. Det var ein sildebåt frå Måløy, Furarane og Ytre-Furarane som for ut i kvar sine båtar. Måløyværingane låg lengre ute enn Furarane. Då Måløyværingane hadde fiska fulle båten, fekk dei beskjed av Furarane om at dei snart kom etter. Dei arbeida med å dra opp stor-fisk seiest det. Det var mykje kveite å få på denne tida. Måløyværingane miste dei ut av syne og undra seg då dei ikkje kom etter ei stund. Dei vart aldri meir sett Furarane. På gardene sat det mange enkjer att.

Metervisa

Sungen av Kristoffer Fure – innspeling hjå Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane

Kristoffer Fure bøter garn© Tove Iren Fure
Kristoffer Fure bøter garn

Sunget på CD (av Kristoffer Fure) som fås kjøpt på Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Her kan de sjå i fylkesarkivet og høyre klipp av diverse sangar spela inn på Fure. Søk på Selje kommune under musikk.

Metervisa

Tretti skilling i en krone, det i hode hvermand får. Mindre klart det vist vil tone, selv om mann er tunghørt. Att for kronen hundred øre, mann utprutet nu kan få. Vil mann pris på øret høre, ingen svare kan derpå.

Ikke Pål og ikke Peter, alen mer i hånden tag. Nei forskaff jer straks en meter, den er mål fra denne dag. Desse korte almepinde, måler blott de fire kvart. Kjøp jer så en meter smart.

Knappe ni-og-tretti tommer, tett på er en meter lig. Om du end til Frankrig kommer, den i ti lar dele sig. Hver en kaldes desimeter, franske folk den kalder så. En er lig 10 centimeter, 100 slik på meteren gå.

Vis av meter 10 dei haver, dekameter namet blir. Om du 10 ganger slige laver, hektameter det deg gir. Hektameter – 10 i mengde, kilometer kaldes kan. 10 av desse i en lengde, det er en ny mil i Norges land.

Bort med loddet, marken, pundet, slikt att nemne er en skam. Nu er tiden alt oprundet, alt skal veies etter gram. 15 gram for lodd mann veier, så dei derved kan forstå. Att til slige vekte greier, loddene er meget små.

Vil en mark tobak du kjøpe, til en skrå som du er vand. Pytt – du snart april må løbe, ti slikt snak ei skjønnes kan. Kilogram – husk det min kjære, over 4 marker står. Fjerdedel derav begjerde, tett på marken vist du får.

Pegl og potte, skjarpe, kande, sleng dem tort på døren ut. Slig ei brukes mer i landet, ti det er mot lovens bud. Skam dig om du vil begjere, att få deg en pott av krus. Meget dumt det vist vil være, af en pott at få en rus.

Nei da smager det dog bedre, nå en liten fylt du får. Stakkers gamle dumme fedre, som så mange, mange år. Drakk av pegl og krus og potte, og fandt sådan smageligt. Hvis jeg voved eder spotte, gjorde jeg det visselig.

4 pegle literen fylder, regnes derfor oftelig. Men vis du en skjeppe skylder, og vil utklarere dig. 10 liter du tillaver, knapt en pegl du haver mer. Skal en topp på skjeppen have, 20 liter passe er.

Justerstempel tør ei settes, på vad her uptegnet står. Kan derfor ustaffes rettes, av hver den som det fårmår. Jeg er langt fra nogen dikter, mindre kunst jeg en har lært. Att justere mål og vekter, falder mig også for svert.

Lokale stadnamn med bilete og gamle kart finn du på eiga side: Stadnamn og kart

Kven var det?

Sjølopplevde hendingar – sanne historiar og litt å spekulere i

Marthe Olsdatter Strand© Tove Iren Fure
Marthe Olsdatter Strand

Kven såg dei?

Denne historia er høyrd på Fure i mange år nå. Det var Henry og Peder som satt på trappa utanfor øvstestova. Dei kunne vere i 10–12 års alderen, er det sagt. Medan dei satt der, kom det ei kone ut frå stova og gjekk mellom dei ned trappa og forsvant. Dette kunne likne på Marthe sin skikkelse, er det sagt. Marthe Olsdatter Strand var født i 1842 og døde i 1912, og budde i denne stova.

Skritt i stranda

Det var ein mørk morgon. Han Gamle Hans (Hans Kristofferson Fure) var inn i målå i Geitnesvikå for å leite etter rakved. Medan han stod inntil fjellet, høyrte han lyden av trakkande lærstøvlar. Det var ingen å sjå, men lyden av fotstega gjekk rett fram forbi han, subbande steg, og lydde nett likt lyden av ein vaksen mann sine skritt med lærstøvlar på.

Ubudne gjester i skulestova

Under krigen var det ein dag at Andriana skulle inn i kåva (gangen) på skulehuset å hente garn. Det var mørkt i gangen, og då ho famla seg fram og skulle ta tak i garnet, var det eit menneske ho kom borti. Det viste seg at det var 2 russerfangar som hadde gøymt seg der – dei hadde rømt under transport i Hoddevika. Folk hadde sett at dei hadde forsvunne i retning av Fure, og tyskarane kom og henta dei. Det nytta ikkje å gøyme dei, for nokon hadde allerede tipsa tyskarane. Kva skjebne dei fekk, veit ingen sikkert, men det er truleg at dei blei skotne til skrekk og advarsel for dei andre fangane.

Historiene slik dei vart fortalde og nedskrivne på garden.